Kunsthistoriker Jorunn Veiteberg holder åbningstale
Lone Skov Madsen, Per Ahlmann og Jorunn Veiteberg
Per Ahlmann og Martin Bodilsen Kaldahl
Erik Veistrup og Lone Skov Madsen
Tale ved åpningen av Lone Skov Madsen og Per Ahlmans utstilling
Checkpoint har Lone Skov
Madsen og Per Ahlman kalt utstillingen sin.
Det er en flertydig tittel.
Min første assosiasjon er til konkurranser, for eksempel langdistanseløp, der ”checkpoints”
er postene der tiden blir målt underveis. Er det en konkurranse mellom to
kollegaer vi er vitne til i dag? Det ser i alle fall ut til at flere av
objektene har plassert seg i stilling, som om de er klare til å måle krefter
med hverandre. Og kan ikke Lones veggfat også leses som skjold? Og er det et
stikkvåpen Per har plassert nede i hjørnet? Det er fristende å dikte i møtet
med åpne arbeider som de vi her er omgitt av.
Men ”checkpoint” kan også
være en kontrollpost ved grenseoverganger, og det fungerer nok som en mer
passende metafor i denne sammenhengen. Her har to kunstnere kommet fra hver sin
kant for å siles gjennom den kontrollposten som en utstilling er: Hva de hver i
sær hadde med seg i bagasjen, kan vi alle se her. Som et statusoppgjør: Her er
vi nå, dette er vi opptatt av.
Lone og Per har ikke valgt hverandre. Galleriet har satt dem sammen, og
de vil ikke fortelle hvorfor de nettopp har kombinert disse to. Overraskende
konstellasjoner har blitt en del av konseptet til Copenhagen Ceramics, og det
uventede i dette grepet finner jeg svært oppkvikkende.
Lone og Per har valgt å løse oppgaven ikke gjennom et felles tema eller
ved å lage et arbeid i fellesskap, men gjennom å avtale noen regler. Alle
rommets flater skulle tas i bruk av begge to: Loft, gulv, vegger. Begge skulle
ha samme muligheter: Like podium, sokler og hyller så gjenstandene kunne komme
i spill med hverandre. Litt tilpassing av reglene måtte til for å få et
tilfredsstillende estetisk resultat, men dere vil se at stort sett er det skapt
en likeverdig dialog.
Forskjellene er mer slående enn likhetene mellom Lones og Pers
keramikk, men felles er selvsagt materialet: leire. Tenk på den ufattelige
forvandling som ligger bak det som dere ser her nå: Grå, uformelig, våt mudderaktig
leire er blitt bearbeidet og formet. Møysommelig er strukturer og volum blitt
bygde. Tingene er blitt brent, flere ganger til og med. De er blitt påført
farge – i alle fall Per sine arbeid, og det å beherske glasurer er i seg selv en
vitenskap. Lone har brukt uendelig med
timer på å sette tett-i-tett med prikker med en tynn pensel på en serie vaseformer – og skaper med det et
inntrykk av at de har fått en myk pels utenpå det harde godset.
Referansene til klassiske gjenstander som fatet og vasen er stadig
tilstede i Lones arbeider, og forteller om en identitet som kunsthåndverker. I
møtet med Per sine arbeider er det derimot mer nærliggende å tenke skulptur.
Men noe har de felles utenom materialet, og det er interessen for form.
”Formen holder sammen på lortet”, seier Per Kirkeby så poetisk i samtaleboken Arnasco. Derfor har formen verdi i seg
selv. Den trenger ikke forestille noe. Den behøver ikke representerer noe annet
utenfor seg selv. Noen av formene til Lone og Per
vekker rett nok assosiasjoner til kjente ting og figurer, men først og
fremst lager de abstrakte verk.
Det denne typen verk krev av oss, er at vi gir oss over og stoler på våre
sanseinntrykk og følelser. Vi er nemlig i stand til å ta inn over oss mer enn
det som kan formuleres i ord og som fornuften forstår.
Jeg tror at både for oss som er publikum og for de to som lager
keramikk gjelder den amerikanske kritikeren Peter Schjeldahls formulering: ”Art
demands faith – and a dream or two.”
Kunsten krever tro og tillit – og en drøm eller to.
Jorunn Veiteberg
Ingen kommentarer:
Send en kommentar